Therese

6 years ago

Det er høst, ingen trøst, hverdag først, hev din røst:" Hvilket pålegg vil du ha på?"," Den jakka må du ta på"," Hva med disse fine sko, som du fikk av tante Gro?"," Fint du tar på lue, beskytt et viktig hue". "Jeg pakka banan og drue". "Sitter sekken godt på, er du klar til å gå?" Du er flink, husk og vink. Smil, men pass deg for hver bil. Hold deg til siden og se deg godt for. Du slutter, når? Du er rå til og stå på. Hjemmemorgen, hjemmestemning. En ny dag er i demning, en ny i sving for en spent førsteklassing.  Du går ut døra, vinden rusker rundt øra. Døde, røde blader fyker hit og dit. Å gå til skolen ekk'e langt, kun en liten bit. Likevel er beina tunge, du hører skrittene i hodet runge. Du husker alt det vonde bit for bit. Det gode ble snudd om til smerte og slit. Gnisten og gleden du hadde forleden, er nå erstattet av tårer og vreden.  Du passet du ikke inn, det var ikke plass til deg og ditt sinn. Du ble ikke verdsatt. Som det sorte fåret, mus jagd av katt. På skolen var det som de begynte de å klore. Du var den skremte byttet som pilte over jordet. De grafset etter deg med klørne, trengte deg opp i hjørnet. De lo og spyttet, og du fortrengte det, det eneste som nyttet. De sto med nevene og hyttet. Og du var det skremte byttet.  Hvorfor var det ingen som stoppet opp og lyttet?  Dagene fløy på skolen og det var som om du ble mindre, smilte ikke lenger, kan du erindre. Du var omgitt av støy. Livet var ikke gøy.  Først møtte du skolen med glede og energi, men etterhvert som motstanden ble større, hadde du mindre å gi.  Du gjemte deg inni din egen kropp, eneste sted elevene ikke nådde opp. Der kunne du si stopp. Skape din egen verden. Pleie deg selv på ferden.  Men utenpå ble du stille. De andre så den forsiktige og lille. Hvorfor var det ingen som så at du hadde det ille? Du kommer fram til skolen og medelever stirrer deg i senk. Du setter deg forsiktig på en benk. Det har ikke ringt inn, Ingen har sagt hei. Er det deg det er noe galt med, eller er du ikke grei? Du er alene, tøyer hver en sene, sukker litt, kikker opp såvidt, kjenner deg oppgitt.  En gutt kommer rett bort. Alt skjer så uventa og fort. "Hei, kan jeg sitte her?" Han smiler blidt, er helt nær. Øynene forteller at noe godt kan skje, nå, her. Håpet vokser, det kribler fra hode til tær. Munnen du smiler tilbake med, er svær.  Fred. Fryd. Du smiler uten en lyd. Løfter sekken, som om du sier "sett deg her, kjekken. Jeg vil være din venn. Livet by'ner nå, kom igjen.' Du får sakte men sikkert motet tilbake, løfter din hake, beina blir atter lange og strake. Du går på en annen måte, sitter sjeldnere hjemme for å gråte. Hører lyden av egen latter låte.  Tyngre dager takler du på en bedre måte.  Du har en venn, livet går ikke bakover, men frem. Vi må huske på at en venn er nok til å fjerne ensomhetens lokk. Velg og tråkk over stokk med en annen som er lei. Å være god mot andre er godt for deg!  Vær en venn som blir, når verden rundt svir. Be. Med hjem. Noen. Nye ta deg det bryet. Bry deg om, bli med, kom!